TAKK FOR TUREN!!
Endelig i mål!! Etter en måned og godt over 280 mil på sykkelsete ankom vi Lindesnes søndag ettermiddag. Det var et stort øyeblikk og Line kjente tårene i øyenkroken når hun så fyret i horisonten. Men det har vært helt fantasisk, en tur som kan anbefales til alle og vi sent kommer til å glemme.
Turen har vært så mangfoldig og umulig å kunne gjengi med ord. Mange har spurt oss om hva som har vært det beste med turen og det er et spørsmål som det er vanskelig å svare på fordi gledene har vært veldig varierte og situasjonsbestemte. Noe av det meste selvfølgelige for de fleste blir et høydepunkt for to loffere på sykkeltur. Å få tak over hodet, ta en dusj, strømuttak og tørket klær. Den viktigste gjensanden har vekslet mellom å være, myggspray, fotposer, solkrem eller ull klær .
Vi har hatt utrolig mye dårlig vær, og opplevd alle årstider. Dette satt oss litt tilbake tidsmessig. Det å stå opp gjentatte dager og ta på seg våte klær er ikke positivt for motivasjonen. Men vi klarte jo å kjempe oss gjennom det sammen med de andre utfordringene vi har støtt på underveis. Som regel er det meste glemt når en legger seg i posen om kvelden og en håper på at neste dag vil sola komme frem og hilse på.
Siste del av turen har egentlig vært den tøffeste, mye fordi vi syklet i mer urbane omgivelser enn i nord. Med dette mener vi at ting som for eksempel det å finne leirplass og tilgangen på vann ble mer og mer vanskelig jo mer sørover vi kom. Det å gå inn i butikker og handlesenter for å kjøpe mat, når vi kom valsende inn etter flere uker på tur og lenge mellom hver dusj var også en barriere. Da blir en påmint om hva en driver med og når det regnet på det verste, skulle vi begge ønske at vi hadde en varm bil og sette oss inn i. På en av ferjene vi måtte ta var det stapp fullt av folk, og vi hadde seks ledige seter ved våres bord, men ingen kom og satte seg. Hehe, litt morsom opplevelse. En annen utfordring har vært det å finne frem. I Nord er det kun en vei, og lett og finne frem. Men dette ble også mer vanskelig i sør, der var det flere veier og velge mellom og veldig dårlig skiltet. Det var også flere veier og tunneler som var ulovlige for syklister. I to byer fikk Line tak i personlig los som loste oss ut av byene på sykkel. En ting som vi har blitt flinkere til på turen er å spørre om hjelp. Vi har sykla både på E6, E18 og E39 noe som ikke er å anbefale, dette var faktisk kjempe ekkelt og mange billister viser lite hensyn til oss syklister.
Vi har vært relativt heldige med syklene, vi har kun hatt en punktering, men David har hatt 4 dekk skift. Line måtte bytte bremser før etappen over Dovrefjell og fikk klar beskjed av sykkelreparatøren at kjede hennes ikke kom til å vare frem til Lindesnes, som det faktisk gjorde. Siden det var søndag og ingen sportsbutikker var åpne fikk ikke David fikset sine bremser siste dagen og det var en bakke utfor Kristiansand han måtte bruke skoen til å bremse med. Vi merket også at kroppene var ganske slitne mot slutten, og vi hadde et par dager med sykdom, uten at vi lot dette stoppe oss.
Begge hadde et ønske om å kunne fullføre turen innen en måned, og vi la en plan om å klare dette. Siste dag stod vi opp kl. 06:00 og hadde en etappe på over 14 mil for å klare dette. Selv om vi var slitne da vi kom til Mandal syklet vi på alt vi hadde og de siste fem kilometerne føltes som flere mil. Men det er noe helt spesielt med å nå et mål. I en måned hadde vi fortalt om at vi var på sykkeltur til Lindesnes , men det å se fyret på Lindesnes var helt spesielt. Da forstod vi at vi faktisk hadde klart det. Vi har hele tiden vært fornøyd når vi har sett på kartet hvor langt vi har syklet, men usikkerheten har alltid vært der om hvorvidt vi skulle komme helt frem. Det ble et adrenalin kick uten like å sykle inn på parkeringsplassen hvor ble mottatt med flagg, blomster og campange og seiersrop. Vi glemte alt om hvor slitne og våte vi var, og dro syklene opp trappene for å ta bilde med tårnet. Vi møtte flere mennesker der ute som stoppet oss og spurte; dere har ikke syklet fra Nordkapp eller? Jo sa vi, og fikk i svar at vi var galne. Galne, er det det vi er? Enten er det galskap for to relativt uerfarne syklister å begi seg ut på en sykkeltur gjennom hele Norges land, eller er det eventyrlyst eller bare rett og slett stahet. Uansett hva det er så har det vært en fantastisk tur og vi har fått bevist for oss selv og andre at alt er mulig bare en vil det nok. Men en god dose motivasjon kommer en ganske lang.
Nå som vi har sett hva Norge har å by på er begge enige at vi skal opp til Alta igjen etter sommeren. Selv om det er flott i sør – Norge, føler begge at Finnmark og nord – Norge har utrolig mye å by på og at vi gjerne vil utforske mer av dette. Vi smiler hver gang mobilen til Line ringer for hun har ”å kjære Alta her er vi igjen, uansett kor vi på denne jord, så lengte vi hjem til pærla i Nord” som ringetone. Vi ser veldig frem til å dra opp til Alta igjen, Line skal være fadder og gleder seg til å ta i mot nye studenter og fortelle om at de har tatt et klokt valg og at Høyskolen i Finnmark er en fantastisk plass å studere på!!
GOD SOMMER OG TUSEN TAKK TIL ALLE SOM HAR FØLGT MED OG BIDRATT!!
Lagt til av syklistene selv
